Jeg vokste opp sammen med den ene oldemora mi på farssida. Hun kom fra et lite sted på Kvaløya som heter Grøtfjord. (har visstnok ingenting med grøt å gjøre, men derimot grjotr eller stein)
Hun var en av 16 søsken. Min tippoldemor må jo ha vært av den kvinnetypen som spytter ut babyer og deretter reiser seg fra barselsenga og går i fjøset.
De bodde i et lite hus og ettersom de var så mange (selv om de eldste var flytta hjemmefra og noen var på skole) måtte de spise middag i to puljer.
Oldemora mi var en fantasifull dame som aldri kjeda seg. Hun fortalte oss eventyr og laget seg stemmer etter hvem som snakket, om det var bjørnen eller reven eller ulven...og vi hørte på i skrekkblandet fryd.
Tenk bare på det, at hun, som var født i 1887, opplevde den industrielle revolusjonen, to verdenskriger, spanskesyken og diverse utbrudd av difteri, den kalde krigen og den første månelandingen! Radio og TV og alskens nymotens innretninger! Hun var akkurat fyllt 93 da hun døde. Tro hva hun ville sagt om data-alderen!
Alt dette er så vanskelig å ta innover seg at det nesten ikke blir mulig for min 18 år gamle datter, og broren hennes på 13 sier bare OÆÆÆÆ før han får et slags fraværende uttrykk i ansiktet.
De hadde ikke andre leker enn de laget selv, av trebiter og stoffrester og skjell de fant i fjæra. (det vil si på stranda)
"Hvaaaah??? Hadde de ikke internett engang?"
"Enn mobiler, hadde de det???"
"Nei de hadde ikke det...de hadde ikke telefon i det hele tatt. Og ikke bil, de rodde til skolen."
*dyp taushet*
"Gukko (fork: guri kor) gla æ e førr at æ ikkje levde da!"
"Men du mamma dåkker hadde vel mobila da du va lita?"
"Nei...vi hadde svart/hvitt TV å d va barne-TV bare på onsdagan...men d va så kjedeli at vi gadd ikkje se på."
Jeg savner egentlig de derre pausefiskene...
