Grouped Art

 Da jeg var lita var det veldig vanlig med familiebilder i stua...små og litt større fotografier som egentlig ikke passa særlig godt sammen, hverken i størrelse eller i farger. Det ble liksom ikke sett i det, det var familien, bestemor og onkel i Amerika og barn i alle stadier av modenhet, bryllupsbilder og dåpsbilder og konfirmasjon, og enkelte ganger hele klanen.

 Oppheng og rammevalg var noen ganger temmelig tilfeldig, og dette elementet i stuene var faktisk en ting jeg tidlig svor på at jeg ikke skulle ha. Aldri noen gang.

 Og det er fortsatt sånn i det Røbergske hjem, familiefotoer er forvist til album og støvete mapper. Mapper fordi jeg har en tendens til å være over seg ambisiøs når jeg begynner på noe, og deretter bruker mangel på-uansett-hva som unnskyldning for å ikke fortsette eller gjøre meg ferdig.

 Men det trenger ikke lenger å se uorganisert ut, eller kun være en utstilling for familiær stolthet eller pietetsfølelse. Hvert enkelt bilde trenger ikke å leve alene, det kan være en del av en større enhet. Da blir bildet av tante Olga med barten mindre overveldende, og "hornet" i panna på konfirmasjonbildet lyser ikke lenger som et fyrtårn.

Det finnes utallige måter å sette sammen disse bildene på, det eneste du trenger er noe som binder dem sammen utover familiebåndene. Det kan være at alle er i sort/hvitt, eller har samme rammefarge, eller at fargene går ton i ton. Rammene trenger ikke en gang å være like. Og rytme.

Det viktigste er rytmen.

Og hvis du foretrekker det så kan du henge opp bare rammene. :)