It's all in the details.

Verden har sett mange dyktige designere, og tiårene som ligger bak oss defineres ofte ut i fra når den og den klassikeren ble lansert. Noen fordi designet bare er så utrolig godt gjennomarbeidet, funksjonelt eller genialt i sin form at det fyller et krater man kanskje ikke var klar over at fantes. Andre blir klassikere fordi de er formfullendte, eller simpelthen er et ikon fra den epoken de tilhører.

Enkelte designere jobber for å få en reaksjon fra sitt publikum... om reaksjonen er "ÆSJ så jævlig" eller "åååååh så kult!" spiller mindre rolle. Andre har et mere jordnært mål... nemlig å selge. Som dekoratør designer jeg ikke de varene jeg selger, men hvordan de presenteres... og er heldigvis skyldig i begge disse "syndene." Noe annet ville vært veldig kjedelig... og veldig dårlig butikk.

Sofaen som går under betegnelsen "Howard" hører difinitivt innunder kategorien stil-ikon, og med de siste årenes voksende interesse for "Shabby Chic" stil har den fått stadig større oppmerksomhet her hjemme, selv om populariteten på kontinentet og også i Sverige har vært stabil så lenge jeg har jobbet med møbler. (Leeeenge.) Den er romslig, koselig, myk og vakker med de fineste detaljer... armlenenes kurve, setenes fasong, proporsjonene. En sofa som får deg til å forsvinne til en engelsk "cottage" i så sterk grad at du omtrent hører gjessene snadre utenfor og kjenner duften av roser sive inn gjennom vinduene. Kle på den mørk brun hud og krøll deg sammen i det halvmørke biblioteket i herreklubben. (Blodig urettferdig med de der herreklubbene.) Gi den blå/hvite bolsterstriper og du kan høre måkene i The Hamptons skrike og smake saltet i sjøluften. Jeg vil gjerne det...alt sammen. Men jeg vil noe annet også. Dette er nemlig en sofa som tåler ganske store stilmessige utfordringer.

Og jeg vil ha et nytt kamera.