Man tager hvad man haver...

Jeg tar meg av og til i å sette begrensninger for meg selv når det er noe jeg vil få til. "Jeg kan ikke fordi jeg ikke har"..."må vente fordi jeg trenger"..."skal gjøre det når jeg har fått"...kjenner noen seg igjen? Jeg er nok egentlig forferdelig flink til å utsette ting fordi jeg vil at det skal være perfekt hver gang. Men det trenger jo ikke å være det! (Neida dette har ingenting med badet mitt å gjøre, våtrom skal man ha respekt for.) Noen ganger koker gode ideer bort i kålen fordi det blir for krevende å gjennomføre dem, eller fordi man mister det viktige av syne...nemlig resultatet! Enkelte ting er forgjengelige, de er ikke ment til å vare i hundre år, ei heller tenkt som en bauta over ens eget virke. For en håndverker kan det være vanskelig å fatte at man må gjøre en dårlig jobb av og til for å få frem det man vil!

PROTOTYPER!

Min mor lager ofte mat etter innfallsmetoden, noe som var svært frustrerende da jeg selv skulle lære den kunsten. Målenheter som "litt" eller "en dæsj" står ikke i kokebøker. Erfaring kan ikke kjøpes i butikken...men nå for tiden gjør jeg selvsagt det samme selv. Det er liksom litt samme greia, slippe taket og miste kontrollen...og dermed oppdage nye ting. Skummelt i begynnelsen. Men så kommer arti. :)

Årsaken til at jeg maser om dette er at jeg alltid har villet ha kontroll, men at jeg kanskje er på vei til et annet sted. Et ukomfortabelt, spennende sted. Jeg er vettskremt!. Men det kaller på meg. JEG VIL GJØRE! Jeg har aldri hoppet fra store høyder før. Bortsett fra taket på en trafo-kiosk. Jeg er et NESTEN ubeskrevet blad når det gjelder å utfordre meg selv. Jeg ligger og ruster. Jeg skrangler litt. Har vondt i det store, uhåndterlige hjertet mitt.

WD40!

Men først skal jeg spise rabarbrapai.