På rett vei?

Til tross for at jeg klarte meg helt greit i orientering på skolen så har jeg en utpreget dårlig retningssans når jeg befinner meg innendørs. Dette blir veldig tydelig i bygninger med flere etasjer og i særdeleshet i korridorer med dører på begge sider. Slike lokasjoner gjør meg sinnsykt forvirret i forhold til fra hvilket hold jeg kom inn og i hvilken retning jeg skal gå for å komme ut. Nå skulle man kanskje tro at feil- og treffprosenten ville være like stor, men dette er dessverre ikke tilfelle. Jeg har derfor kommet til at det må være noe feil med GPS'en min.

Nå er jo jeg et alminnelig menneske, (selv om enkelte stiller seg tvilende til den påstanden), og ikke en brevdue. Brevduer nemlig, har innebygget GPS. Såkalte "homing pidgeons." De trenger ikke å vandre hvileløst gjennom lange korridorer på leting etter utgangsdøren eller andre faste holdepunkter i livet, og ikke trenger de skilter som forteller dem forskjellen mellom trappen ned til fyrrommet og den som fører til foajeen. Neida, de flyr etter et slags nedarvet instinkt som er fullstendig fraværende hos meg, iallefall når jeg beveger meg innendørs. Jeg lider av en slags rotert vertigo. Det kan hende det er derfor jeg er litt fascinert av skilter.

Jeg har hørt utlendinger uttale at nordmenn er dårligst i verden på skilting. Vi tror visstnok at alle mennesker automatisk forstår hvor de skal finne det de leter etter, og skjønner ikke at det som er innlysende for oss kan være fullstendig kryptisk for andre. Jeg burde nok være den første til å innse at dette kanskje stemmer, som den villgjenger jeg er. Eller "gått vilse" som svenskene sier. En tur til Happaranda, (jada Ikea), med dertil hørende høytlesning av veiskilt førte til hyppige og etterhvert hysteriske latteranfall i 9 samfulle timer. "Ropin Pirtti" og "Porofarmi." Eller "Lespe Lispi." På hjemturen gikk det opp for oss at når det sto to svært like stedsnavn på et skilt så var det fordi vi befant oss i de nordligere traktene av Finnland, og at teksten var finsk og samisk. Omtrent som på sykehuset. Ja skiltene altså. Nu tror jag at jag gikk vilse igjen.

Men skilter altså. Vi er kanskje dårligst på å skilte, men andre som er flinkere enn oss til å sette opp skilter klarer alikevel ikke å gjøre livet lettere for en forvirret sjel. Skjønner du forskjellen? For eksempel...hvis jeg var ute og kjørte søndagstur og ville til Vollan og drikke kaffe og spise vafler...og ikke ante hvordan jeg skulle komme meg dit...så ville definitivt dette skiltet gjøre meg ganske motløs. Tror ikke det ville bli noen vafler på meg den dagen nei.

For ikke å snakke om dette. En skikkelig flaskehals der ja. For ikke å si full stopp.

Mange ville nok være nysgjerrige på hvor man havner dersom man følger direksjonene på dette skiltet? Kanskje til tre separate steder, alle tre kjemisk fri for diskriminering? Og mens enkelte ønsker segresjon i sin mest rendyrkede form har andre konsentret seg om været. Dette syns jeg var et veldig fint skilt, selv om jeg ikke snakker kinesisk og dermed ikke skjønner et kvidder av teksten. Bare tenk...regnvær forbudt! Noen får sannelig unngjelde her hvis det kommer en skur, og kjenner jeg park... errm... regnværsvaktene rett så vanker det bøter og en masse papirarbeide!

Hvis jeg møtte dette på landeveien tror nok jeg ville tatt sjansen på å vente til neste overnattings-sted.

Mens nordmenn etter sigende suger på skilting tar visstnok andre det dødsens alvorlig. (Les den bittelille skriften.) Og pass fingrene. På neste skilt og, som også omhandler skarpe gjenstander.

Eller er det kanskje et overgangsfelt mot det skarpe lyset? Jeg ville iallefall vært svært mistenksom hvis den karen kom for å følge meg over veien. Og dette da...her er vi tilbake i Finnland igjen. Pass opp for zombier under isen!

Når vi nå snakker om forskjellige folkeslag...en noe stereotyp oppfatning av amerikanere er jo at de stort sett er temmelig eplekjekke når det gjelder alt amerikansk. Det var derfor litt av en overraskelse å se dem åpenlyst beklage opprinnelsen til en av sine...tja...kjente størrelser får en vel si.





Da er det bare et skilt igjen...og en ting igjen å si; er du kommet hit så er det bare å snu.