Vern i strid!

Borghild heter hun, og hun gråt IKKE da hun ble født.

Et godt norsk navn...noe gammelmodig vil nok enkelte si, men med tyngde og soliditet. Hun kom til oss i en pappeske en grå dag i mars, naken og tannløs, men fiks ferdig og helt utvokst. Hudfargen var bemerkelsesverdig frisk etter turen nordover, men hun så alikevel litt stakkarslig ut der hun lå med skallet hode og appelsinhud over det hele. Solid er nok ikke det første adjektivet som renner en i hu sånn ved første øyekast, og det kan vel også såes tvil om hun vil være i stand til å verne oss dersom vi noen gang skulle havne i en situasjon som krever at evnene hennes svarer til betydningen av navnet.

Men Borghild er ikke ei jente som sitter og sturer. Det første hun gjorde da hun kom ut av emballasjen var å forlange å få håret sitt stelt. (Det lå nemlig i en plastpose for seg.) Deretter tafset hun Helene på puppene, og viste fingeren til Diddi. Vi skjønte fort at det var best at den unge damen fikk på seg noen klær, så jeg fant fram en rød Bohus-skjorte, mens Sirikit løp på Kiwi og kjøpte en sort strømpebukse. Arme Borghild, det er sannelig ikke en enkel sak å få på seg micro-strømpebukser når man har ståpels på leggene. Men det lyktes til slutt, og vår nye medarbeider kunne dermed begynne opplæringen.

Borghild fikk dermed på seg headset og fikk en plass i informasjonsdisken. Hun vakte snart oppsikt blant kundene med sitt...vel...spesielle vesen. "GUD jeg trodde det var et menneske!" eller "Hva er det for en latsabb dere har ansatt?" Vi skjønte etter en liten stund at butikkens knutepunkt ikke var den rette plassen for Borghild å jobbe, og flytta henne inn på kontoret isteden. Der inne vandret hun mellom skilleveggene omtrent som ånden som går, og skremte vannet av de ansatte i steden. En periode yndet hun å stå rett innenfor døra til lampelageret med et spesielt dødt utrykk i ansiktet. Hun gjorde sannelig ikke mye til gangs, og jeg begynte å mistenke henne for å bruke gymballen min til helt andre formål enn den var tiltenkt. Det var tydelig at hun trengte nye utfordringer.

En ettermiddag i april da det endelig sluttet å snø, kjørte Sirikit og jeg til Fretex for å finne klær til vår nye venninne. Vi håpet samtidig på at vi ville finne noe rekvisita til en utstilling vi hadde planer om, gjorde ganske riktig en bra fangst og returnerte til butikken med flere plastposer. Dermed kunne Borghild skifte fra Bohus-uniform til noe mere "casual." Hun likte så godt den nye out-fiten at hun insisterte på en gjesteopptreden i skranken igjen, men viste seg selvfølgelig som en notorisk ugagnskråke. Lill forviste henne derfor til stoffprøve-baren, der hun måtte sitte i såkalt "time-out."

Neste dag var vi klare for å introdusere Borghild formelt i butikken, og jeg la henne over skuldra og bar henne ut i entreen. En innkommende dame holdt på å svime av da hun så hva jeg bar på...hun trodde Borghild var en av byens mindre heldige borgere som hadde dopa seg til hun måtte bæres ut av butikken. Hvordan damen kunne trekke en slik konklusjon har jeg senere lurt veldig på. Jeg er ikke noen pingle, men jeg ser da ikke så muskuløs ut? Og hva i all verden er det slags rykte vi har? Man kan undre seg på om vi har det for morsomt på jobb...er det noen som tror at det skyldes kunstig stimuli?

Jeg satte Borghild på en av spisestuestolene og der har hun sittet og drukket te siden. Skjønt kjenner jeg henne rett så begynner hun nok å kjede seg snart. Her i morges da jeg var ute for å låse opp ytterdøra satt hun der så nonchalant med en sigarett i hånden. Tenk at noen har klart å lære henne uvanene sine allerede!