Snikåpning

Sykemelding innebærer ofte utstrakt soving, tap av tidsperspektiv og forvirring. Når man, som i mitt tilfelle, også lider av lett vertigo er det kanskje ikke så rart at man kan finne på å betvile sin egen oppfatning av hvilken dag det er.

Som i dag for eksempel...endelig i noenlunde form til å stikke innom byen med noen kursplakater til mine medskyttere, (bueskyttere), og ta en kopp te på jobben til en venninne...noe som førte meg mot bruhodet. Litt kortpustet og ør i hodet, noe sansynligvis den bitende vinden må ta sin del av skylda for, svevende i troen på at i dag er det torsdag. Helt til blikket flakker mot Byporten, der jeg vet at Bolia åpner i morgen,  

OG DE ALLEREDE HAR ÅPNET!!!

I en slik tilstand, fullstendig utsultet på kontakt med møbler og dess like, kan man slettes ikke passere noe sånt i stillhet. Og jeg inn dit. Og ramla rett på to tidligere kollegaer!

Dette er to jenter som jeg den gangen med sorg så forlate Bohus-skuta. Kjempeflinke og trivelige, artige å jobbe med! Jeg kjenner INGEN andre som har så mange fornavn som disse søstrene...ikke be meg om å ramse dem opp! Heldigvis kunne Hanne, (det er kortversjonen), som har tatt en pause i en noe anstrengt lærer-karriere og begynt å jobbe for Bolia, berolige meg med at jeg hadde ikke mista en dag. Det er fortsatt torsdag...de hadde bare gjort som fru Espelid Hovig. Juksa litt.

 Følelsen av vertigo ble en stund litt overveldende, ettersom tak og gulv er kledd med lignende materiale...

...men det gikk heldigvis over da andre ting fanget min oppmerksomhet...

...koffør kan ikkje æ få en sånn! (stoffprøvebar altså.)

Oisann...der gikk konsentrasjonsevnen min fløyten igjen...den dumme hylla er jo skjev til den samme siden som jeg er!

Jeg må ha nye foto-tapeter. Mhm.

Denne skjenken var VEEEELDIG FIN...

...det der har jeg gjort alt...

...hva...sitter dere der enda??? Skal dere ikke dra og se?